Jan Blomseth (Frp) om kunst

Ideen var å lage en serie kunstportretter, snakke med mennesker som sitter i posisjoner med betydning for kunstfeltet om deres forhold til kunst. Jeg startet med Kristin Røymo, som var Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Tromsø. Her er det Fremskrittspartiets leder, Jan Blomseth, som snakker om sitt forhold til kunst.  

Kunst har ikke så stor betydning for meg egentlig, sier Frp-lederen, men så trekker han det i seg. Jeg vet ikke om det er helt sant, for uansett hvor man går kan man se kunst. En fin fasade på et hus kan være kunst, slik tror jeg kunst er en større del av menneskets liv enn mange er klar over. De visuelle inntrykkene man får ubevisst er også mer viktige enn man tror og former oss, sier han. En seilskute eller en trebåt kan være kunst, mange ting kan være kunst, en veteranbil kan gi et kunstnerisk inntrykk. Det handler om å se og se det man liker. 

Politisk er han mer opptatt av veier, sykehjemsplasser og at barna i vårt land får en god oppdragelse. Når alle disse tingene er i orden og budsjettet går med overskudd, da kan vi begynne å tenke på kunst, sier Frp-politikeren.

Jan Blomseth sitter på sitt kontor, bak et stort, solid skrivebord. Kontoret er dekket, fra gulv til tak, med permer, hyller på hyller med permer. Når han ikke arbeider med å fremme Fremskrittspartiets politikk driver han et regnskapskontor. Tromsø kommune og andre offentlige instanser burde være mer som bedrifter, sier han. Vi bruker for mye penger på administrasjon, iverksetting av tiltak og nye stillinger. Hadde vi vært flinkere til å organisere ville vi hatt flere penger å bruke til kunst og kultur. 

Jan Blomseth er vokst opp i Skøelv i Troms, på en gård. Oppveksten i Skøelv ga tilgang på en rik natur, men det var ikke mye til kulturtilbud på bygdene den gang. Blomseth kan huske å ha sett Ole Brumm som femåring, da riksteatrene kom kjørende innom bygdene, og så var det julerevyene til idrettslaget, gode kulturinnslag, i følge Blomseth. Det var aldri problemer å finne på noe å gjøre, der var nok av barn på gårdene. Frp-lederen var aldri flink å tegne eller male. Han tegnet sitt siste bilde som 12-åring og mener vi skal være glade for at vi slipper å se det. Han klarte imidlertid, med hjelp fra sin sløydlærer, å lage to kaketiner, en til hans mor og en til hans tante. Disse rosemalte han. På veggen hjemme hos familien Blomseth hang oljemalerier. Det var det som var vanlig, forklarer Frp-lederen. Oljemalerier av naturlandskap. Arven har han tatt med seg videre. I kunsten er landskapsbilder og bilder av dyr et gjennomgående tema og motiv for ham. Oljemaleriene har en spesiell plass i hans hjerte og når han går på utstillinger er det gjerne for å se oljemalerier. Jeg synes det er mest tiltalende og gir en bedre visuell forståelse. Har nok noe med håndverket å gjøre også, jeg føler det krever en større kunnskap fra malerens side. På ferier er han innom gallerier og kunstbutikker, han liker å gå og se, slentre innom. Det er da han har tiden til det. Han går heller på kunstbutikk enn på kjøpesenter dersom han fikk velge. Men dette tror jeg gjelder for alle menn, smiler han. Hjemme i leiligheten på Knausen på Tromsøya har han hengt opp et oljemaleri, ei skute som seiler inn en øde havn. Noen ganger når det herjer som verst skulle jeg gjerne vært om bord på den skuta, sier han. Maleriet fant han i Thailand. Et stort seilskip reiser inn i uberørt natur. Et ensomt og nakent landskap. Kanskje er det noe med freden og roen i bildet som man får for lite av i dagens samfunn. I leiligheten har han også to vevde bilder, motivene er elefanter og en naken kvinne. Det siste bildet har det vært mye diskusjon om med samboeren. Hun synes kanskje ikke det er det fineste bildet å ha på veggen. Selv om det ikke er et erotisk bilde, påpeker han. De vevde bildene har han kjøpt på ferier i Thailand. På ferie i Portugal vurderte han å gå til anskaffelse av et stort oljemaleri, ville hester på en slette, men det ble for stort å frakte med seg. Ektheten i maleriet var en stor følelse, sier Jan. Han tar ingen interiørmessige hensyn ved kjøp av kunst, han velger det han liker, det som tiltaler han. En dempet fargeskala, farger som har en beroligende virkning, er vesentlig, han liker ikke skrikende farger og visuelle sjokkopplevelser. Å se på kunst er noe annet enn det man jobber med og omgås til daglig, sier han, kunsten gjør meg rolig og avslappet. Det gir noe annet også, som er vanskelig å sette ord på, mener han. Jeg liker ikke kunst der man er nødt til å tolke og der ti personer mener ti forskjellige meninger om det, det samme med Picassos bilder, de gir bare opplevelse av kaos, et udefinert kaos. Samfunnet er forvrengt nok om man ikke skal forvrenge det mer. Men jeg er sikkert gammeldags, konkluderer han. Og kanskje litt konservativ. Er ikke opptatt av at ting må forandres for forandringens del. I næringslivet synes jeg det er slik, mye omstrukturering bare for omstruktureringens del.

Han er kritisk til mange av arbeidene som er laget for å utsmykke det offentlige rom. Han synes Vigelandsparken er fin, men mye av det som kjøpes opp av kommuner og fylkeskommuner vil han ikke kalle for kunst. Noen ganger virker det som de har tatt noe skrapjern og sveist det sammen, sier han. Han trekker fram ”Isfjellet” eller kunstverket ”Hun ligger” som er laget av den italienske billedhuggeren Monica Bonvicini. Bonvicini er bosatt i Berlin der hun underviser i skulptur.  Hun har selv kommentert verket, med den engelske tittelen ‘She lies’, som en advarsel mot utviklingen i Bjørvika. Skulpturen, en stålkonstruksjon delvis kledd med speilende gjennomskinnelige flater, er fortøyd i sjøbunnen 60 meter utenfor operaen. Skulpturen beveger seg i takt med tidevann og bølger, den skal kunne dreie rundt sin egen akse. Jan Blomseth: Jeg har ikke vært rundt overalt men det jeg har sett av kommunal og offentlige utsmykking er ikke noe jeg vil kalle for kunst. Jeg tror at de menneskene som sitter i kommunestyrer og fylkesting som har vedtatt disse innkjøpene, jeg tror ikke de ville kjøpt dette privat, til seg selv. Man ser mye rart som kalles skulptur og kunst, det gir meg ikke noe, jeg stopper ikke og beundrer. Det jeg har sett har jeg prøvd å glemme, fastslår han.

Hva skulle vært i stedet?

Man kunne ha skulpturer av dyr og mennesker i det offentlige rom som kunne være mer forskjønnende. Etter min vurdering skal kunsten gi et positivt inntrykk, man skal ikke lure på hva det er, mener han. Vi kunne også godt utsmykket flere tak og kirker, mener han.

Men er det ikke interessant hvis man må tenke litt?

Joda, men hvis man har laget et isfjell av stålbjelker så er det fortsatt en haug med stålbjelker. Det kunne jeg nesten gjort selv, føler ikke at det har vært en utfordring for kunstneren. Det viser ikke noen kunstneriske egenskaper nødvendigvis og da er det ikke nødvendigvis kunst.

Men kunst er personlig?

Joda, men et isfjell, du skal være god for å se mer enn stålbjelker. Kunst på den offentlige arena skal være forskjønnende. Man skal pynte det offentlige rom, det skal være tiltalende. Kunst på den offentlige arena bør gi et godt visuelt inntrykk. Den nye kunsten kan sikkert være interessant og spennende, men det jeg har sett tiltaler ikke meg. Men Vigelandsparken er bra, fastslår han. Kongestatuer og personer som har gjort en innsats, det skulle bare mangle. Det er bra med oppdragende og informative kunstverk.

Han trekker fram rådhuset i Tromsø, et arkitektonisk glassbygg midt i sentrum av Tromsø. Jan Blomseth kunne godt tenke seg oljemalerier inne i rådhuset. Det ville gitt en mer varm og behagelig stemning i rommene, mener han. Når jeg går inn i rådhuset i Tromsø føler jeg meg ikke vel. Det er som å gå inn i et glassbur. De ansatte ville føle seg mer vel hvis de hadde hatt vegger og kunst, sier han.

Hvem synes du skulle bestemme hva som skulle henges opp på veggene der?

Jeg synes ikke jeg eller andre politikere skulle bestemme, det burde være opp til de ansatte å bestemme hvilken kunst som skulle være på veggene. De forskjellige avdelingene kunne bestemme dette selv, mener han.

Hadde Jan Blomseth fått velge ville antakelig rådhuset i Tromsø blitt fylt opp av oljemalerier av Edvard Munch, ispedd et og annet oljemaleri av Leonardo Da Vinci, selv om han mener at en del av Munchs bilder er litt depressive og kan gjøre en nedstemt: Det er kanskje ikke så mye glede, men han har kanskje følt seg slik når han malte. Alt man ser gir forskjellige følelser, man kan bli deprimert av å se ett, melankolsk av å se ett annet. I Munchs bilder kan man og se en forståelse av psyken til maleren, den mentale tilstanden, mens i bildet av Mona Lisa kan man ikke se dette. Mona Lisa er et underfundig bilde. Det har vært forsket mye på dette bildet, jeg nøyer meg med å si at det er et fint bilde, et vakkert bilde, sier han. Leonardo da Vincis ‘Nattverden’ er også et bilde Jan liker. Munch og Leonardo da Vinci er rake motsetninger, påpeker han, men det er både sorg og glede i livet, kanskje er det derfor jeg liker dem begge. Det jeg liker i kunsten er formidlingen, ansiktet til hesten i akkurat det øyeblikket, et inntrykk av redsel, vårkåthet, sinnstilstanden, noen er svært gode til å få dette uttrykt.

Blomseth er åpen for at folkeavstemninger kan avgjøre utsmykkingsspørsmål i det offentlig rom. Han støtter også bygging av viktige museer. Jan: Hadde jeg hatt mye penger og mulighet ville jeg kjøpt et Munch-maleri. Men det har jeg ikke råd til, som de aller fleste. Det er derfor vi har museer, som er åpne for allmenheten. Han tror på planer som samler flere gallerier og prosjekter under ett tak, noe han mener vil effektivisere kunstsamlingene i sterkere grad praktisk sett, og som han tror vil gi flere tilgang og større besøk til mindre samlinger.

Partileder Siv Jensen i Frp har ønsket å fjerne stipendier til kunstnere, noe som har vakt tilstand blant kunstnere og andre med kulturengasjement. Opprop og underskriftslister har vært satt i gang. Mange kunstnere, eller mye kunst, ville ikke overlevd uten statlige stipendier og tilskudd. Jan Blomseth er bare delvis enig med sin partileder: Der det er klare talent mener jeg det er ok, men det skal ikke gis til alle. Der vi har store talent og man ser at prosessen kanskje må stoppe på grunn av økonomien, der bør stipender og støtte være på plass. Men Blomseth er også enig med Jensen: når kunstnere ikke har vært så produktive så blir det galt å gi ut stipender, da bør man finne seg noe annet å gjøre. Men jeg ser at det kan være behov for økonomisk understøttelse i perioder, sier Frp-lederen, frem til kunstneren klarer seg selv.

Jan sier han beundrer kunstnere som går sine egne veier, som ikke følger trenden hos befolkningen, eller det de tror er trenden hos befolkningen, eller det økonomiske prinsipp, de som maler det de ønsker å male uten tanke på at det blir salg. Men, tillegger han, vi lever i et samfunn der økonomien spiller en vesentlig rolle. Kunstnerne skal jo også leve. Kunstneren bestemmer jo i utgangspunktet, men folk etterspør og da må kanskje kunstneren rette seg etter det, tror han.

Han mener kunstnerens rolle er å være gledesspreder i samfunnet, en som samfunnet setter pris på. Han synes ikke kunstneren skal blande seg i politikk og mener at selv om man ikke kommer helt utenom det så balanserer de fleste kunstnere dette godt. Jan: Vi har vel heller ikke noen provokative kunstnere som har flagget et politisk ståsted. Kunsten skal etter min mening være forskjønnende og informativ, gi informasjon og være til glede, sier han. Politikerne skal ta opp de vanskelige tema.

Men det er ikke alltid dere ser alt.

Jan: Selvfølgelig. Men jeg ser heller ingen kunstnere som tar opp sultkatastrofene i andre land for eksempel. Dette får knapt en setning i landsdekkende aviser. Denne dobbeltmoralen i samfunnet er tydelig. Man bryr seg om det som er nært, mens det som er langt unna gir man ikke en tanke. Der kan gjerne kunstneren være en provokatør, en som påpeker den politiske dobbeltmoralen. Jeg har ingen problemer med å bruke penger på kultur hvis man har tilfredstilt behov på andre områder. Vi må ha nok betjening på sykehjemmene, gode nok skoler, og oppdra og utdanne våre barn, vi skal ha gode veier og våre sykehus skal ha godt utstyr, sier han. For Blomseth vil kutte i kulturbudsjettene: Vi har ikke et overflødighetshorn. Vi må ha mer bedriftskulturforståelse, da kan vi kreve overskudd slik at vi har overskudd til kultur. Kommunene sliter med budsjettene sine. I mange kulturer er utdanning og verdig alderdom kultur. Det er bedre økonomi å reparere veier enn å kjøpe kunst, avslutter Blomseth.