En opprører (samtale med Kristin Røymo om kunst)

Kristin Røymo var Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Tromsø ved forrige valg. Banksy er den kunstneren hun trekker frem når hun skal snakke om en kunstner som betyr mye for henne. Her kan du lese deler av vår samtale som ble til ved det hjemmelagde spisebordet hennes på toppen av Tromsøya.  

Kristin: 

”Jeg leste en biografi om Vincent van Gogh, dette startet en livslang relasjon til ham. Det samme skjedde etter jeg leste en av biografiene om Gauguin. Begge er spesielt fascinerende fordi temaet sane/insane alltid har interessert meg. Galskapen til enkelte kunstnere fascinerer. Van Gogh malte mitt yndlingsbilde ‘Solsikkene’ og han skar av seg øreflippen. Han levde et helt spesielt liv. Hvordan er det mulig å skape så mye bra når kaoset i livet er komplett? Brytningen i de store geniene er interessant. Hva seirer, galskapen eller geniet. Litteraturens kunst er også utrolig sterk for meg. For mange er Paolo Cohelo en farse, for meg fremstår Alkymisten som kunst. Kunst for meg er sterkt forbundet med nysgjerrighet”. 

Hun trekker fram den engelske grafittiartisten Banksy:_Han er frekk og tar seg til rette, men han kommer med et viktig politisk budskap om det provoserende - det vi ikke liker. Videokunst som viser avføring, for eksempel - kanskje er det siste tabu? Slike ting gjør mye. Plutselig kunst på overraskende steder er fantastisk. Hos Banksy tror jeg egentlig det er hans politiske snert som tiltaler meg, jeg tar i alle fall imot et politisk budskap. Rottene er bra, men humoren i for eksempel malingssølet, som ender opp i - er det en politimann? Utrolig artig. Han gjør meg også veldig nysgjerrig, fordi han virkelig er utilgjengelig som person. Synes det ligger et grunnleggende budskap i det - både motivene og der han plasserer dem, og måten han gjør det på, fremstår som en del av et budskap eller kanskje egentlig flere budskap, der et av dem er at han ikke under noen omstendighet har tenkt å underordne seg samfunnets konforme regler og forventninger. Så kan man kanskje si at det at han selv er så utilgjengelig styrker både budskapet i seg selv (folk blir mer nysgjerrige og oppmerksomme) og styrker budskapet fordi han indirekte forteller en historie om at han selv ikke er relevant kanskje?

  

Kristin mener kunsten de siste ti-årene er blitt viktigere og mer tilgjengelig for folk. Hvorfor? Kanskje vi tillater oss kunst, sier hun. Det å bli eksponert for kunst og det nye, gjør at man tør å oppsøke det. Jeg tror vi som folk har forandret oss. Vi er et hardt arbeidende folk. Identiteten som arbeidsfolk er sterk, det å være pietistisk, det å være nøysom, det sitter djupt i oss, det å få plass til kunst krever at vi beveger oss litt og det har vi gjort. Kanskje har vi beveget oss i en aksept. Min far sa mange ganger til kunstnerne; ‘’klepp håret og få deg en jobb’’. Jeg tror vi nå har akseptert at folk er kunstnere og at dette er en verdi for vårt samfunn. Et samfunn der kunst skapes er et sivilisert samfunn. Hun begynner å snakke om en UNESCOundersøkelse, med barn som hadde fått kunstfaglig eksponering. Disse barna scoret høyere i alle andre fag. Men barn som ble eksponert for kunst av ikke-kompetente ble dårligere enn de som ikke fikk samme eksponering. Kanskje noe å tenke på, mener hun.

Hjemme i sin egen leilighet henger Kristin opp bilder av kvinner. Kvinner er et gjennomgående kunstmotiv for henne, kvinner og blomster. Hun vet ikke hvorfor, bare at hun liker disse bildene. Hun er også fascinert av Paul Gauguin, spesielt de store føttene og hendene han malte på kvinnene sine. Hun henter fram noen av Gauguins bilder på google images. Vi blir sittende å betrakte ”And the gold of their bodies”. Kristin snakker: Legg merke til de store hendene og føttene. Hvorfor har han malt dem slik? Jeg husker i fjerde klasse, vi ble samlet i gymsalen, det var en som hadde med en mengde bilder som han viste oss, blant annet et fiskermannsbilde av Espolin Johnsen, med fiskerens enorme hender. Hva var grunnen til at fiskeren hadde så store hender, spurte mannen med bildene. Spørsmålet har forfulgt meg hele livet, sier hun.

Når Kristin skal trekke fram spesielle epoker som betyr noe for henne blir det impresjonismen. ”Kunstepokene forteller historien om hvor påvirkelige vi er, forteller hvordan vi beveger oss, hva vårt rasjonale er, hva vi forstår og hva samfunnet vårt forstår. Impresjonismen var en reaksjon på hvordan vi så verden. Jeg har vært sterkt fascinert av den i mange år. Naturalismen ga meg ikke noen merverdi, impresjonismen forteller historien om kunsten. For meg en sterkere kommunikasjon. Munch forteller om sin opplevelse av å være menneske. Syk pike er et fantastisk bilde, Syk pike og Skrik har betydd mye for meg, og han skrev kjempesterke tekster til bildene. Hun henter fram en tekst og leser den høyt: 

”Jeg gik bortover 
veien med to 
venner – så gik 
solen ned 


Himmelen ble 
pludseli blodi rø 
– Jeg standset, lænet 
mig til gjæret træt 
til døden – over den 
blåsorte fjor og by 
lå blod i ildtunger 


Mine venner gik 
videre og jeg sto 
igjen skjælvende 
af angest – 
og jeg følte det gik et 
stort uenneligt 
skrig gennem 
naturen”

(utdrag fra Edvard Munchs dagboknotater)

(Kari Bremnes har forøvrig satt melodi på dette. 'Erindring'; reine tekster av Munch) 

Kristin: Jeg tror kunsten gir det moderne samfunnet en helt nødvendig dimensjon. Det forteller historien om flerfoldighet. Det finnes mange sannheter og mange måter å se, mange perspektiv. Nå er det samtidskunsten som opptar meg personlig. Den gir en følelse av bevegelse og endring. Jeg tror ikke på revolusjon, men jeg tror vi mennesker har godt av å se nye ting og bli skaket. Det bestående, det konservative og konforme blir litt kjedelig kanskje? Det er fantastisk når forfatterstudiet har opplesninger, står der og fremfører. Nye ting og spennende ting. Noe er utrolig provoserende, men det beveger. Det samme med kunststudentene. De gjør mye kult. Tror det er utrolig viktig for en by å ha en slik utdanning og slike kreative mennesker.

Et annet sted i Norge setter en scenekunstner seg ned og driter på scenen.

Forstår du at mange stiller spørsmål omkring kunstens frihet, grensesprengende agering og vår understøttelse av den, spør jeg. 

Kristin: Ja, og jeg blir disgusted. Det er ikke enkelt. Kate Pendry, hun skar seg foran publikum, det er et spørsmål om grenser. I prinsippet mener jeg at kunsten skal være fri, men jeg møter meg selv i døra, det finnes grenser. Den avmaktsfølelse mange møter i tilfeller der samtidskunsten kommuniserer dårlig med sitt publikum har jeg selv opplevd. Jeg har vært på flere forestillinger der jeg har blitt så provosert over forestillingen at jeg har hatt mest lyst til å gå, blitt irritert over at jeg har valgt å kaste bort min tid på å være tilstede. Men det er vanskelig å være dommer. Debatten rundt er viktig. Samtidskunsten mister en dimensjon hvis den ikke kommuniserer, men den har fortsatt en verdi i seg selv fordi den eksisterer. Kulturen er et politisk verktøy. Kunstens natur er annerledes, det skal være mer vanskelig å sette grenser for kunsten. Det er en viktig del av et levende samfunn. Kunsten skal få herje. Kunstneren skal være en opprører. Kunsten må ikke bli konform. Det å gjøre noe nytt er ofte et opprør. Det konforme trenger å bli korrigert og beveget. Jeg merker det selv nå når jeg er blitt voksen, hvor konform jeg er begynt å bli og det gjør meg trist. Kunstnerens rolle er å sprenge grenser. En del kunst går for langt, men det å gi frihet for kunst og for kunsten er kanskje det ytterste tegnet på demokrati. Land som ikke tåler ytring tåler heller ikke kunsten. I mange land lever kunstnerne i skjul, de kan ikke vise seg fram eller vise fram sine verk. Kunst er forbudt og smugles ut av landet. 

Kristin tror på å bringe kunsten ut i det offentlige rom, ut til folk, i større grad enn det som er tilfelle i dag. Hun nevner prosjektet SIS, der tre byer var involvert, tre byer ved tre sjøer, lyder i parken, offentlige rom ble tatt i bruk, kunsten ble tatt med ut fra gallerier og kunstforeninger, ut til folket: Jeg er glad i utedoen, en del av skulpturlandskapet Nordland. Den står ved siden av veien, in the middle of nowhere in your way to heaven, med utsikt til Lofotveggen og Hammarøyskaftet. Står midt i en natur som er utrolig vakker. I støypen er det avtrykk av fossiler fra havet. Først overrasket det meg og provoserte meg. Det stresset meg opp. Tenkte det måtte være en feil at de hadde plassert den her. Jeg har gått noen runder med den utedoen. Hun smiler.

I hennes samfunn er det språk for form. Kunst er også bygg og arkitektur, sier hun. Jeg vil at vi skal ha en offentlig debatt om form. Det å ha et levende bysamfunn er viktig. At folk kan bo i byen er viktig, men det er også viktig å tenke på form. Vi trenger politiske debatter som inkluderer den formspråklige dimensjonen, og vi må tåle nye former, selv om det er provoserende. Hun trekker fram Sentrum Terasse, et stort og ruvende boligkompleks i Tromsø Sentrum, som et eksempel på en diskusjon der formelementet ikke var tilstede i sterk nok grad. Sentrum Terasse har fått mye pepper. Hadde vi hatt en formdiskusjon, en spenst, ville vi kunne gjort bygget spennende. Vi kan godt bygge høyt og stort i byen så lenge arkitekturen tilfører noe som gir en verdi i seg selv. Det er viktig at vi stiller krav til form og arkitektonisk kvalitet når det skal bygges, og i dette skal vi lete fram det skapende og det nye. Vi har et ansvar, vi skal forskjønne, gjøre byen vakrere og mer spennende. Dette er et felles ansvar, sier hun. Flere store tomter skal bygges i årene som kommer. Kristin tror det er viktig at politikerne lager noen systemer. Vi har noen overordnete mål, men når det kommer til valg av utforming, type utsmykking, så må det ikke være opp til politikerne. Jeg burde ikke bestemme.

Hvem skal da bestemme?

Da setter vi ned et kunstfaglig utvalg (latter).

Hva med folket selv, synes du de kan få være med avgjøre omkring utsmykking, for eksempel ved hjelp av folkeavstemninger? Det er jo borgerne som skal leve med og forholde seg til kunstverkene og arkitekturen i byens offentlige rom, spør jeg.

Det kunne være interessant. Jeg blir inspirert av en slik tanke, for eksempel om en viktig utbygging. Eierforholdet folk har til byen sin er ganske stort. Det kunne være spennende. Vanskelig å tro at det kunne bli noe dårligere. Men vi må utvikle et språk for dette. Eksempelvis kan man benytte faglige innstillinger, som gjøres om til reelle valg for innbyggerne. Folkeavstemninger ville kunne skape debatt og mobilisering.